Venstre har evaluert sin egen innsats i valgkampen og sendt en åpen invitasjon til å komme med innspill. Den oppfordringen har jeg tatt, og her er en (ganske kraftig) redigert versjon av det jeg har spilt inn.
I mars tenkte jeg på hva jeg ville gjort hvis jeg var de ulike partienes valgkampstrateg (ja, jeg vet at det er en pussig hobby). Ulike partier krever åpenbart ulik kommunikasjon basert på politikken de fører og om de er i opposisjon eller regjering.
Trygghet
En av de klareste konklusjonene jeg trakk ganske tidlig var at folk trengte trygghet i hverdagen sin. Det er krig på kontinentet og dyrtiden gjør økonomien utrygg for langt flere. Siden jeg er sosialliberal av natur brukte jeg mest tid på hva jeg trodde Venstre ville hatt nytte av. Siden Venstre var i opposisjon, og trygghet var det største behovet, ble også kommunikasjonen enkel:
«Ta tryggheten tilbake».
Dette konseptet har bein å gå på, tenkte jeg. Trygghet er jo så mangt. Alt fra forsvarspolitikk til arbeidsplasser og økonomi. Så jeg sendte en liten melding til noen i partiet som jeg tror hadde sansen for konseptet.
Nå skal jeg ikke laste verken ham eller andre for at Venstre ikke gjorde en melding på Messenger til hele sin valgkampstrategi over natta, men jeg mener at det hadde noe for seg. Det kan nok hende at det føltes for FrP-esque for enkelte, noe som er vanskelig å argumentere mot når FrP brukte nøyaktig det budskapet i innspurten i valgkampen når de snakket om ungdomskriminalitet.
Arbeiderpartiet valgte også «trygghet» som hovedbudskap. «Trygghet for Norge», «Trygghet for framtida» og en rekke andre variasjoner over trygghet rullet gjennom landet i valgkampen. Blant vinnerne i Arbeiderpartiets kommunikasjon finner vi «Trygghet for økonomien din», i følge Høyskolen Kristiania.
Hvorvidt det hadde vært riktig for Venstre skal jeg ikke være for påståelig med, men det kan ikke være noen tvil om at trygghet var viktig for velgerne.
Venstres skivebom
I valgkampen som fulgte, ble Venstres «tenk nytt for Norge», sammen med krav om folkeavstemning om EU og usikkerhet rundt statsministerkandidatene en strategisk blemme. «Tenk nytt for Norge» ga meg (og sikkert mange andre velgere) vondt i magen når vi står overfor den mest utrygge tiden siden andre verdenskrig.
Folk vil ikke ha «nytt» eller eksperimenter når de er urolige for å miste det de har. Høyere priser, dyr strøm og geopolitiske jordskjelv gjør folk mindre risikovillige, og kanskje mindre tilbøyelige til å reagere positivt på forslag om å ta sykepengene til folk.
Jeg mener at Venstre bør finne tilbake til sine sosialliberale røtter. Det kan bety en ørkenvandring som varer mer enn fire år, fordi det kan måtte innebære en reorientering vekk fra dagens lyseblå, urbane intellektuelle velgergrupper og mot saker som frihet, like muligheter og trygge samfunn.
Spørsmålet er om Venstre er modige og villige nok til det.
Framover
Ser vi på dagens Venstre har «Tenk nytt for Norge» blitt avløst av noe litt mer intetsigende. Så farlig er det kanskje ikke, siden det er lenge til neste stortingsvalg, men jeg mener uansett at konseptet «Framover» er et feilgrep. Folk vil ikke framover hvis vi er på vei mot stupet. For, som en dyktig kollega pleier å si: «Høy hastighet kompenserer ikke for feil retning».
Hvis Venstre vil reise kjerringa og sikre makt og innflytelse må partiet tilbake til sine røtter. Det betyr nødvendigvis et farvel med en stadig mer høyrepopulistisk høyreside preget av skattelettelse for de rike, velferdssjåvinisme og mørkeblå markedsliberalisme.
Uten at jeg ønsker å virke belærende om Venstres egen fortid og historie er det likevel verdt å minne om at sosialliberalismen oppsto som en reaksjon på dyp fattigdom. Verden står atter igjen på terskelen til en ny æra med fattigdom av viktorianske proporsjoner. Fattigdommen som sosialliberalismens forfedre ville utrydde er på full fart tilbake igjen. Folk er redde. De er redde for om de klarer å sette mat på bordet til familien sin. Redde for arbeidsplassen sin. Redde for krig og ustabilitet i Europa. Redde mennesker søker trygghet. Da er det veldig enkelt for partier som Fremskrittspartiet å peke på innvandrere og ungdomskriminelle som problemet.
Dette er ikke en oppfordring til å bli et trygghetsparti à la FrP, men til å eie trygghet på sosialliberalt vis. Fordi Venstre kan tilby trygghet. Sosialliberalismen er tuftet på et solidarisk samfunn. En stat som sørger for at alle har best mulig helse, utdanning og like muligheter. For å oppnå det må vi også komme forskjellene til livs. Vi må sikre god og bærekraftig verdiskapning samtidig som at vi ikke skaper en overklasse som til stadighet kjøper opp boligene til folk og har så mye penger at de bidrar til å forsterke forskjellene enda mer.
Det begynner med kjøpekraften til folk. Det er lett å være moralsk når man er mett i magen. Da må vi også sørge for at folk har råd til å sette mat på bordet. På den måten kan vi ta tryggheten tilbake.
Hva hadde Sponheimen sagt?
(Hvis noen skulle være i tvil, så er «valgkampplakaten» ikke offisiell. Selv om den kanskje burde ha vært det.)